Vi ble sjokkerte – og ville vite mer

Thelma Sundby er en av tre tidligere videregåendeelever som i 2020 vant andreplassen i Holbergprisen i skolen for forskningsprosjektet Ikke kun mellom linjene: Antisemittisme i norsk presse 1938–1939. Sammen med Elisa Bakken og Live Tveit skrev hun også kronikken «Vi ble sjokkerte og rystet over hvordan jødene ble omtalt», publisert i Adresseavisen og Aftenposten den 13. september samme år. De tre var elever ved Elvebakken videregående skole i Oslo, og det de fant i norske aviser før krigen, rystet dem.

Kronikken førte til et større seminar i regi av Jødisk museum Trondheim og lærerutdanningen ved NTNU. 140 lærerstudenter fikk høre om prosjektet, lære om antisemittisme i Norge og selv forberede undervisningsopplegg for ungdomsskole og videregående. I podkasten «Vi ble sjokkerte og rystet over hvordan jødene ble omtalt» møter vi Thelma og forfatter Bjørn Westlie, samt utdrag fra seminaret.

Thelma, som i dag studerer sosialantropologi ved Universitetet i Oslo, forteller hvordan hun og klassekameratene ble inspirert til å gjøre egne undersøkelser – og fant ting de aldri hadde lært om i skolebøkene.

Hvem er Bjørn Westlie?

Bjørn Westlie er forfatter, journalist og historiker, kjent for sitt arbeid med å dokumentere norsk deltakelse i og ettervirkninger av Holocaust. Han har bakgrunn som journalist i Dagens Næringsliv, og skapte i 1995 stor debatt da han avslørte hvordan nordmenn benyttet jødeforfølgelsene under andre verdenskrig til å tilegne seg jødisk eiendom.

Westlie har skrevet en rekke bøker om norsk krigshistorie, inkludert Oppgjør: I skyggen av Holocaust (2002), Fars krig (2008, Brageprisvinner) og Det norske jødehatet (2019). Sistnevnte bok danner bakgrunnen for foredraget som inspirerte elevene fra Elvebakken. I 2018 disputerte han for en doktorgrad i historie ved Universitetet i Oslo på avhandlingen NSB, krigsfangene og andre verdenskrig.

Et foredrag som tente en gnist

Alt startet med et foredrag av Bjørn Westlie. I boka Det norske jødehatet forteller han om hvordan norske aviser under okkupasjonen formidlet ekstrem antisemittisk propaganda. For Thelma og medelevene Elisa og Live var det ikke bare nytt, men sjokkerende. Og enda mer rystende var det de senere fant ut på Nasjonalbiblioteket: Hatet begynte ikke med okkupasjonen. Det var allerede i avisspaltene – før 1940.

"Vi ble sjokkerte over at ingen hadde fortalt oss dette før. Ikke i mediefag, ikke i historie."

Jødeproblemet, pressen og propagandaen

I prosjektet analyserte elevene hvordan jødene ble omtalt i Aftenposten og Adresseavisen. Det de fant var et økende bruk av begreper som "jødeproblemet" og artikler der jødene ble fremstilt som fiendtlige mot staten, truende mot kristendommen og som et destabiliserende element i Europa.

"Det var ingen merknader. Ingen redaksjonelle forbehold. Bare åpne, ukritiske gjengivelser av jødehat."

Dette gjaldt også sitater fra utenlandske, nazistiske kilder – publisert i norske aviser som om de var fakta. En artikkel fra Adresseavisen beskrev jødene som om de "truet verdensfreden". Sundby peker på hvordan denne retorikken bidro til å umenneskeliggjøre jøder i det offentlige rom.

Antisemittisme før okkupasjonen

Et sentralt poeng i elevenes arbeid er at denne typen antisemittisme ikke skyldes tysk sensur eller nazistisk kontroll. Den skjedde mens den norske pressen fortsatt var fri. Det vekket spørsmålet: Hvor kom dette fra? Hvordan kunne det skje? Og hvorfor er det ikke en del av det vi lærer på skolen?

"Vi hadde et fag som het mediesamfunn, men aldri hørt om dette. Hvordan kan det ha seg?"

Fra avisarkiv til samfunnsdebatt

Det hele munnet ut i en forskningsoppgave som fikk andreplass i Holbergprisen i skolen 2020. Men elevene ville mer. De ville at flere skulle vite. Derfor skrev de en kronikk, som ble publisert i både Aftenposten og Adresseavisen – de samme avisene de hadde kritisert. Responsen var overveldende, spesielt fra personer med jødisk bakgrunn.

"De sa takk. Takk for at vi endelig tok dette opp i offentligheten."

Framtidens undervisning

I podkasten får vi også høre lærerstudentenes refleksjoner. Hvordan kan de selv bidra til å belyse vanskelige temaer som antisemittisme? Hvordan skape rom for kritisk tenkning, empati og historisk bevissthet?

Blant forslagene var bruk av veggaviser, debatter, film, dikt og analyse av kommentarfelt i sosiale medier. En gruppe tok for seg konspirasjonsteorier, og modellerte hvordan man som lærer kan lede elevene i å undersøke og avkle disse. En annen foreslo å lage undervisningsopplegg der elevene selv får velge formidlingsform – for å fremme eierskap og motivasjon.

"Det er ikke alle som mestrer å skrive. Men alle har noe å si. Vi må gi dem verktøyene."

En stemme som bærer

Thelma Sundby, nå student ved Universitetet i Oslo, avslutter med å si at det å dele funnene sine ikke var et valg – men en plikt. Det de fant var så rystende, og samtidig så relevant, at det ville vært feil å tie.

"Jeg ser tendenser i dag. Ikke de samme, men likevel noe beslektet. Da kan vi ikke være stille."

Gjennom nærhet, nysgjerrighet og åpenhet viser denne podkasten hvordan unge mennesker og framtidige lærere kan møte det vanskeligste vi har i historien. Ikke med avstand, men med engasjement. Og hvordan sannhetssøken fortsatt kan starte med ett spørsmål: Hva er det vi ikke har blitt fortalt?

Denne artikkelen er del av serien Stemme og stillhet – en utforskning av hvordan det usagte, det glemte og det fortiede preger vår felles historie.

Les gjerne videre:

• Mor, jeg og tausheten – Irene Levin og Anette Homlong Storeide i samtale om Holocaust, skyld og stillhet.

• [(Kommende artikkel)] – Flere historier publiseres fortløpende.

  
  

Vil du forstå mer av det som ble tiet om? Følg serien Stemme og stillhet her på bloggen til Jødisk museum Trondheim.