Når hatprat rammer: Ord som sårer – og stemmen som sier imot

Hva skjer når ord ikke bare sies – men rammer? I denne episoden av podkastserien Stemme og stillhet fra Jødisk museum Trondheim, møter vi fire stemmer som til sammen gir innsikt i hva hatprat gjør med oss – som enkeltmennesker og som samfunn:

• Talia Deborah Dubowski, jødisk veiviser og speider fra Nesodden, reiser landet rundt og snakker med skoleelever om det å være norsk jøde i dag.

• Marianne Knudsen, aktivist og nestleder i Norges Handikapforbund Ungdom, er ambassadør for Stopp hatprat og en synlig stemme i den offentlige debatten om likestilling, ytringsfrihet og funksjonsvariasjon.

• Sebastian Klein, pedagogisk leder ved Falstadsenteret og prosjektleder i Dembra Midt-Norge, har bred erfaring med undervisning og arbeid mot rasisme og ekstremisme.

• Anne Birgitta Nilsen, professor i språkvitenskap ved OsloMet, har forsket på hatretorikk og språkets makt i mange år, og er en tydelig stemme for et mer empatisk offentlig ordskifte.

  
  

Fra skolegården til kommentarfeltene

Hatprat er ikke alltid eksplisitt. Ofte kommer det i form av nedsettende skjellsord, gjerne brukt «for moro skyld». Som Talia forklarer det:

"Da jeg gikk i femteklasse, sa en ny gutt i klassen at han ikke visste jøder fantes – han trodde det bare var et skjellsord."

Slike utsagn er ikke unike. Når Talia besøker skoler som jødisk veiviser, spør hun ofte elevene om de har hørt ordet "jøde" brukt som skjellsord. Hender skytes opp i været – nesten hver gang.

"Det gjør noe med oss," sier hun. "Selv om det ikke er ment personlig, så skaper det et bilde. Og barn plukker det opp."

Marianne Knudsen har egne erfaringer med å bli stemplet. Som kronikør, ambassadør og foredragsholder får hun stadig høre nedsettende kommentarer – både fordi hun er funksjonshemmet, og fordi hun våger å være synlig.

"Jeg har blitt kalt 'jævla hemme' i kommentarfelt etter en kronikk, og fått høre at folk som meg koster samfunnet for mye og burde være mer takknemlige. Det kjennes ut som en stein i magen."

Når ytringer former virkeligheter

Både Talia og Marianne peker på det samme: Ord som jøde, homo, funkis eller trans brukes for å skape avstand, selv når de brukes «på tull». Og nettopp dét gjør dem farlige.

"Vi bruker skjellsord som om de er nøytrale," sier Marianne. "Men det gir barn og unge en idé om at noen mennesker er mindre verdt."

Som aktiv i Stopp hatprat forklarer hun hvordan selv det som ikke er straffbart, likevel har virkning. Hatprat er ikke bare trusler – det er også hverdagslige uttrykk som skaper skam, frykt og lavere selvtillit.

"Hvis det å være deg selv alltid er noe som må forklares, forsvares eller skjules, så spiser det opp motet ditt."

Talia bekrefter:

"Vi påvirker de rundt oss – selv om vi ikke mener det. Og det påvirker de neste generasjonene."

Når ordene treffer kroppen

Når kommentarfeltene koker og debatten blir skarp, kan man kanskje tro at ordene mister kraft. Men det stemmer ikke, ifølge Sebastian Klein fra Falstadsenteret.

"Hatprat er ofte den ekstreme enden av en bredere praksis: hverdagsdiskriminering. Det trenger ikke være åpent fiendtlig – det kan være måten du blir oversett på, måten du blir omtalt på, eller hvem som aldri blir nevnt."

Han peker på betydningen av skolen som arena, og hvordan lærere og elever kan få verktøy gjennom programmer som Dembra. Men han advarer også mot å gjøre dette til et "skoleproblem" alene:

"Skolen er et speil av samfunnet. Hvis samfunnet vårt snakker nedsettende om minoriteter, så gjør også barna det."

Anne Birgitta Nilsen utdyper hvordan språk former holdninger – og ikke minst, hvordan det også kan bryte dem ned.

"Språk er ikke bare informasjon. Det er relasjon. Det sier noe om hvem som får være med, og hvem som blir stående utenfor."

I stedet for å fokusere på straff og regulering, har Nilsen tro på å lære barn og unge hvordan språk fungerer – og hvordan empati kan bli en del av språket.

"Empatisk språkbruk er å forstå hvordan det du sier, høres ut for den andre. Det er ikke selvsensur – det er omtanke."

Å stå opp – og stå sammen

Når ungdom hører skjellsord i skolegården, er det lett å bli stille. Men det er ikke alltid den som blir rammet, som har størst mulighet til å si ifra. Marianne Knudsen understreker derfor betydningen av at medelever reagerer:

"Å stå opp for noen andre er noe av det sterkeste du kan gjøre."

Men det krever mot. Derfor er fellesskap så viktig: At noen står sammen med deg, at lærere og voksne har ryggrad – og at organisasjoner og museer tør å løfte tematikken.

Som Talia sier:

"Det handler ikke om å være krenket. Det handler om å bli sett."

Sebastian Klein avslutter med et klart budskap:

"Skjellsord mister ikke kraften sin. Men kunnskap og kontakt kan forandre hvordan vi bruker dem."

Hva tar vi med oss videre?

Hatprat rammer – både den det sies til, og den som blir lært opp til å si det. Når ord former virkelighet, må vi lære hvordan ord også kan åpne opp. Det krever både empati og kunnskap – men aller mest krever det at vi ikke er stille.

"Språk former ikke bare hva vi sier – det former hvem vi får være."

Denne artikkelen er del av serien Stemme og stillhet – en utforskning av hvordan det usagte, det glemte og det fortiede preger vår felles historie.

Les gjerne videre:

• Vi ble sjokkerte – og ville vite mer – Thelma Sundby og medelevers prisvinnende prosjekt om antisemittisme i norsk presse.

• Mor, jeg og tausheten – Irene Levin og Anette Homlong Storeide i samtale om Holocaust, skyld og stillhet.

• Jødisk identitet – Lennart Isaksen, Hedda Savosnick og Ida Marie Høeg om å bære minner og bygge fremtid.

  
  

Vil du forstå mer av det som ble tiet om? Følg serien Stemme og stillhet her på bloggen til Jødisk museum Trondheim.