Mor, jeg og tausheten – når stillheten bærer historien

Hvordan lever arven etter Holocaust videre når den aldri ble snakket om – bare levd? I podkasten "Mor, jeg og tausheten" fra Jødisk museum Trondheim, møter vi professor og forfatter Irene Levin i samtale med forsker Anette Homlong Storeide fra Falstadsenteret. Sammen utforsker de hvordan taushet, minner og samfunnsansvar veves sammen i etterdønningene av en katastrofe som rammet nær familie, minoritet og nasjon.

Et funn som forandrer alt

Historien starter med noen tilfeldige papirlapper. Da Irene Levis mor skulle flytte på aldershjem, fant Irene og barna noen notater med korte setninger og brokker av minner. Først flere år senere tok Irene dem frem igjen og forsto: Dette var ikke tilfeldige skriblerier, men vitnesbyrd. Fortellinger som aldri hadde blitt fortalt, men som likevel levde som et usynlig bakteppe i familien.

"Det var til stede hele tiden, men det ble ikke snakket om eksplisitt," sier Levin. "Tausheten var ikke et fravær, den var en ramme."

Individ og fellesskap

I samtalen understreker Levin at boka hennes ikke bare handler om morens liv og traumer, men også om hvordan det norske storsamfunnet forholdt seg til Holocaust. I arkivene fant hun detaljerte dokumenter om bestefarens lange kamp for statsborgerskap – avslått til tross for årevis med arbeid og integrering.

"Det var ikke eksplisitt sagt, men det var klart: Mosaikkene må oppføre seg skikkelig for å bli norske statsborgere," leste hun i et håndskrevet notat i margen.

Disse systemiske hindringene viser hvordan strukturell diskriminering kunne virke selv uten å være uttalt. Og hvordan det preget livene til norske jøder, både før og etter krigen.

Flukt, tap og ansvar

Moren overlevde. Det gjorde ikke faren hennes. I notatene beskrives en drøm der hun roper etter ham, men han snur seg ikke. Den natten ble han deportert. Hun bar på en livslang skyld for ikke å ha klart å redde ham.

"Hun påtok seg et ansvar som ikke var hennes," sier Levin. "Men i mangel av samfunnets anerkjennelse, tok individet skylden."

Dette er kjernen i Levis prosjekt: Å vise sammenhengen mellom personlige traumer og samfunnets stillhet. Hvor mye handler tausheten om individets smerte, og hvor mye handler den om fellesskapets manglende svar?

Gjenkomsten som aldri kom

Etter krigen ble norske jøder møtt med formell rettferdighet, men ikke med omsorg. Tingene deres var beslaglagt, solgt eller stjålet. Gjenstanden ble bokført ned til trådsneller og kjøkkenutstyr. De måtte gå fra dør til dør og peke: "Dette er mitt."

"De hadde retten på sin side, men måtte selv bevise den," sier Levin. "Det var en kamp."

Og de som hadde administrert beslagene – mange nordmenn – gikk ofte fri etter krigen. Enten fikk de påtaleunnlatelse, eller ble aldri tiltalt. Levin forteller hvordan hun gransket navn, dokumenter, dommer. Ofte var jødiske ofre kun referert til som "jødene", ikke som enkeltpersoner.

Taushetens tale

Levin skiller mellom taushet, hemmelighet og tabu. Tausheten i hjemmet var ikke en fornektelse, men en dør som aldri ble åpnet. Den fantes i sukk over kjøkkenbenken, i halvferdige setninger ved middagsbordet.

"Han fikk i alle fall en grav," kunne moren si. Og så ble det stille.

Som samfunnsforsker begynte Levin å se hvordan slike stillheter kunne bære på kollektiv smerte. Og hvordan de kan løses opp når samfunnet snakker tilbake.

"Frihet er ikke noe man har. Det er noe man gjør," sier hun.

En bok, en samtale, et oppgjør

Vi snakket ikke om Holocaust. Mor, jeg og tausheten er en bok, men også et stillferdig oppgjør. Ikke med moren. Ikke med enkeltpersoner. Men med et samfunn som lenge tiet. Som unnlot å gi minoriteten det rommet den trengte for å snakke, bearbeide og gjenreise.

Samtalen mellom Irene Levin og Anette Homlong Storeide er også et vitnesbyrd i seg selv. Om hvordan historie formes – og om hvordan den kan omskrives, når noen endelig finner mot til å lese gamle lapper og si: Dette er viktig. Dette er mitt. Dette er oss.

Et kollektivt minnearbeid

Levin trekker en rød tråd fra enkeltindividets opplevelser til samfunnets kollektive hukommelse. Gjennom boken og samtalen peker hun på hvordan tausheten etter krigen verken var passiv eller tilfeldig, men snarere en aktiv form for overlevelse – og en konsekvens av at samfunnet ikke ønsket eller evnet å møte de overlevendes historier.

"Tausheten oppsto ikke i et vakuum. Den oppsto i møtet mellom smerte og manglende respons."

Et sentralt poeng i Levis analyse er at det ikke finnes noe skarpt skille mellom fortid og nåtid. Hun påpeker hvordan mangelen på ansvarliggjøring og offentlig erkjennelse i etterkrigstiden har bidratt til å forme hvordan dagens generasjoner forholder seg til Holocaust og jødisk historie i Norge. Det handler ikke bare om det som skjedde – men om det som fortsatt skjer, gjennom glemsel, fortrengning og unnvikelse.

Historien som arv og arbeid

Levin beskriver ikke sin mors historie som en byrde, men som en forpliktelse. Ved å skrive boken, og ved å gå inn i den offentlige samtalen, forsøker hun å løfte denne arven på en ansvarlig måte – som forsker, som datter, og som samfunnsborger.

"Dette handler ikke om min mor alene. Det handler om hvordan et samfunn forvalter sin egen historie – og hvordan det gir plass til dem som bærer den videre."

Gjennom Levis ord blir det klart at hukommelse ikke bare handler om å huske – men om å ta ansvar for hva vi gjør med det vi vet. Og det gjelder oss alle.